DET var ganske sikkert valgkampens tilfeldigheter som gjorde at kulturminister Linda Hofstad Helleland sist uke ikke var med på laget på Ekebergsletta der rikets fremste politikere spilte mot andre kjendiser. Kulturministerens parti og regjeringsvenner var godt representert, men som alltid når du driver med idrett:

Hvem gidder å bry seg med politiske preferanser underveis i leken?
Å ha det moro med idrett har ingen ting å gjøre med norsk politikk. Akkurat det er et særtegn ved et nært og tilnærmet klasseløst norsk samfunn, og en verdi som er så viktig at vi skal rope ut når noen vil tukle med den.

Som for eksempel en kulturminister i misforstått verdikamp.

ALTFOR lenge har Linda Hofstad Helleland brukt sin politiske plattform til å snakke opp såkalte «norske verdier». Når du får dratt av Kvikk Lunsj-papiret rundt de fleste av disse verdiene, er det lett å se at de mangler innhold. Det som burde vært viktig og nødvendige åpne samtaler om hvilke sett av holdninger som gjør det bra for oss å leve sammen i Norge, blir i stedet til verdiløst politisk glanspapir.

PÅ FEIL LAG: Kulturminister Linda Hofstad Helleland stilte i landslagstrøye under fotballjentenes EM-uttak sist måned. Nå har hun dessverre rotet seg over til motstanderlaget. FOTO: Anita Arntzen / Dagbladet
Nå som Helleland har pakket ut disse liksomverdiene sammenhengende helt siden juletreet ble tent hjemme i Drammen, begynner det virkelig å krølle seg til. Kanskje er det derfor hun plutselig har havnet på feil lag i den verdikampen som foregår i norsk idrett, og bevisst spiller mot denne frivillige demokratiske folkebevegelsen

ARBEIDERPARTIETS statsministerkandidat Jonas Gahr Støre hadde noen interessante prinsipielle tanker om det da han sist uke ble intervjuet av Dagbladet etter kjendiskampen under Norway Cup. Støres utgangspunkt var nettopp å ta vare på den upolitiske leken:

– Jeg har akkurat spilt på lag med Siv Jensen, og det var moro, sa han:

– Det er ingen fleip. Jeg mener det virkelig. Det at vi to kan leke sammen, er en stor verdi for samfunnet. Den må vi beskytte, understreket Støre, og så kom han med en refleksjon om hvorfor det er så vesentlig at hvilken som helst kulturminister ikke går inn og overstyrer de frivillige folkebevegelsene. Det være seg Norges Idrettsforbund, Røde Kors, Sanitetskvinnene eller andre av de store organisasjonene som hver for seg vever sammen hverdagene i landet vårt.

VENNER: Kos på Ekebergsletta mellom Norges tre ledende politikere. Annerledes vil hverken Jonas Gahr Støre, Siv Jensen eller Erna Solberg ha denne leken. FOTO:: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix
For når det setter seg en slik politisk overstyring, overtar også kulturministeren det øverste politiske ansvaret for det som skjer i disse bevegelsene. Det stopper foreningsdemokratiet og statliggjør frivilligheten.

HØYRE har ingen nyere historie for sånt. Siden jeg som student for mange tiår siden fikk være med den kunnskapsrike og vennlige partiideologen Francis Sejersted å skrive Høyres historie i forbindelse med partiets 100 års jubileum, vet jeg litt om det. Dagens partiledelse vet enda mer, og det er i seg selv en garanti for at noen innen partiet snart sier at det nå holder med mangel på prinsippiell tenkning og kunnskapløshet om hva som binder oss sammen.

I mellomtida er Linda Hofstad Helleland ifølge et VG-intervju visstnok redd for Støres refleksjoner i Dagbladet om forholdet mellom stat og frivillighet. Hun mener at et regjeringsskifte kan bety beskyttelse av stasministerkandidatens Arbeiderparti-kamerater og «en kultur i toppen av NIF som mangler fullstendig bakkekontakt».

Men denne verdikampen dreier seg slett ikke om dyr, mislykket OL-satsing, stive russiske hotellpriser eller bruk av alkohol på ungdomsstevner. Opprydningen i Idrettsforbundets regninger tar jo utgangspunkt i de årene da bevegelsen ble styrt av Høyres egen Børre Rognlien. Som om det skulle være et poeng.

For i denne sammenhengen var Høyres egen stortingsrepresentant ingen partimann. Bare en ærlig, trofast og hardt arbeidende tillitsmann for idrettsbevegelsen som med tanke på vårt felles beste fikk samlet alle partiene bak rekordstore overføringer til den norsk idretten som heldigvis nekter å dele medlemmene sine i rase eller kultur.

IDRETTSGUTT: Eks-idrettspresident Børre Rognlien fortjener mye ros for den systematiske jobben han i flere år gjorde for å gi lokalklubbene bedre økonomiske rammer. Det skjedde heldigvis uten at noen spurte den tidligere Høyre-politikeren om han hadde riktig partibok. FOTO: Ned Alley / NTB scanpix
NÅ gjelder det å beholde det hverdagslige demokratiet og frivilligheten i alle de store folkebevegelsene, og sikre at dette forblir friplasser for medlemmene uansett partibok. Også når valgflesket både er stekt og fortært. Da er det mildt sagt uklokt av en kulturminister å spille opp til en politisert og splittet folkebevegelse.

Dette fellesskapet på tvers av bakgrunn, meninger, tro og all annen personlig bagasje, er den sterkeste verdien i norsk idrett. Gjenforeningen til en samlet idrettsbevegelse kom symbolsk nok rett etter andre verdenskrig. Siden har denne forståelsen vevd sammen lokalsamfunn Norge rundt.

Med idrettens rundt to millioner medlemmer er utbredelsen av et slik nasjonalt samhold unikt i internasjonalt sammenheng. Det er dette som samler politikerne på Ekebergsletta til en kamp for retten til å leke med alle.

Den kulturministeren som ellers er så opptatt av å hausse opp andre norske verdier, var ikke der. Likevel klarer hun å lage et politisk selvmål..

Det er bokstavelig talt et historisk bomskudd.

For mer nyheter om Fotballdrakter til Barn, vær så snill å fokusere på bloggen vår.