Som VM får sparken fredag ​​i Johannesburg, vil Danny Jordaan bli tilgitt et smil til seg selv fra sin forreste sete et tiår på sin mørkeste time som Sørafrikansk fotball supremo.

Først som leder av budgruppen og deretter som administrerende direktør i Local Organizing Committee (LOC), har ingen en bedre påstand om å være far til 2010-turneringen enn engangsfotballspiller og lovgiver.

Men følelsen av prestasjon vil bli enda sterkere for Jordaan etter at Sør-Afrika mistet kontroversielt retten til å skape 2006-turneringen med en stemme.

Avgjørelsen fra New Zealand-offisielle Charlie Fotballdrakter Barn Dempsey om å tro på instruksjoner og avstå fra å stemme i juli 2000, som ga 2006-turneringen til Tyskland, ba Jordaan om å vurdere sin fremtid.

Men etter å ha slaktet hans sår, kom veteranen i anti-apartheid-kampen igjen inn for å bringe verdens største sportsbegivenhet til sitt fattigste kontinent for første gang.

«Da vi mistet til Tyskland, følte jeg meg tom. Men da vi kom hjem, ga den uvældige ånden til folket som kom til å ønske oss velkommen på flyplassen, oss håper og oppfordret oss til å prøve igjen, sier Jordaan.

«Det har vært en utrolig reise – en reise av håp, fortvilelse og så triumfer.»

Mye av sin tid siden Sør-Afrika ble endelig tildelt vertsrettighetene for seks år siden, har blitt brukt til å bekjempe at premien var for tidlig.

Han har hatt å bekjempe klager over stadionskonstruksjonens Mbappe drakt hastighet, mangel på transport og innkvartering, samt unngå konstant frykt over nivåer av kriminalitet.

«De sa at vi skal løpe av penger, de hadde galt,» sa han på en bankett i fredags.

«De sa at ingen ville kjøpe billetter til denne VM, de hadde galt … De sa at folk ville være for redd. De hadde feil. Lagene kommer og fansen kommer. »

En tidligere fagforeningsmedlem, han har forsvunnet byggearbeiders rett til å slå ned verktøy under bygging eller renovering av de 10 vertsstadionene.

Men han forsvarte også FIFAs insistering på bygging av førsteklasses fasiliteter der millioner fortsatt lever uten rennende vann og elektrisitet. Flertallet av stadionene har ingen permanent utleier for etter turneringen.

Jordaan vet alt for godt hvordan det er å leve uten.

Som en 16-årig ble hans familie tvangshendt fra hjemmet i Port Elizabeth, bygningen bulldozed av apartheid myndighetene etter at nabolaget hadde blitt erklært et område for hvite.

Hans skole ble også revet, men hans utholdenhet tok ham til universitetet hvor han ble med i den svarte bevissthetsbevegelsen ledet av Steve Biko, som senere døde i politiets varetekt.

Han var en nyttig fotballspiller, men hans første virkelige jobb kom som lærer og foreleser før han satte fokus på politikken.

Jordaan ble utnevnt som leder av Port Elizabeth-vingen av den afrikanske nasjonalkongressen i 1990, året Nelson Mandela ble befriet fra fengsel og startet samtalene som førte til det første flertalsvalget fire år senere.

Jordaan var en av ANC-tilstrømningen som gikk inn i parlamentet i 1994 og ble som lovgiver frem til 1997.

Mens han ikke klarte å etterlate seg mye i et parlamentsmedlem, viste han sin mettle som en politisk operatør ved å løfte seg gjennom rangene i den sørafrikanske fotballforeningen (SAFA) som den ble ønsket velkommen tilbake til den internasjonale folden.

Han ble utnevnt til SAFAs administrerende direktør i 1997 og deretter valgt til å lede opp det første VM-budet.

Nå 59, er hans fremtid etter turneringen fremdeles i luften. Men høyt respektert av FIFA, for hvem han har jobbet som markedsføringsdirektør, er det vanskelig å forestille seg at han setter ryggen på spillet han elsker eller faktisk Afrika.

Som han fortalte AFP en gang i et intervju: «Klart representerer fotball håp, fotball representerer glede, fotball representerer prestasjon, fotball representerer fremgang for mange mennesker på dette kontinentet.